Arbeid og ledelse er en rik kilde til humor og latter

Latter, humor og lederskap hører sammen.  Arbeidsliv og ledelse er en utømmelig humorkilde. Også politisk arbeid er viktig humorinspirasjon. Det samme er uforståelige beslutninger, når man «forstår» dem, og bulshitjobber når man «vet» om dem.

 

Latter, humor og lederskap hører sammen.  Den amerikanske filosofen John Morreal utga i 1987 boken The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. Her er den tredje av disse, «Inkongruens-teorien», den sentrale. Den beskriver en fortelling om manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, og det som faktisk skjer, som er noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. Jeg tror for min del at det er denne «teorien» som gjør at mange forfattere av ledelseslitteratur har valgt en humoristisk tilnærming i tekstene der de presenterer sine ideer om lederskap?

Arbeidsliv og ledelse som humorkilde. Mange ledelsesteoretikere har tatt humor i bruk for å formidle sine ideer. C. Northcote Parkinson ble født i 1909 og er en av disse. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den engelske hær. Her begynte han å formulere sine erfaringer i form av administrative lovmessigheter han observerte i hæren og departementene omkring. Boken hans Parkinson’s Law fikk stor oppmerksomhet. Her beskriver han komiteer som stadig etableres, blomstrer og blomstrer av, men ikke uten å sørge for at nye komiteer blir etablert for å følge opp arbeidet. Han tar for seg ledermøtene, der intensiteten i diskusjonene, slik han så det, var omvendt proporsjonal med viktigheten av det temaer som ble behandlet. Boken ble mottatt og lest som en vits, men ble etter hvert oppfattet å beskrive virkelige tilstander, i "noen" virksomheter. En annen «guru» av samme slaget var Robert Townsend, født i USA i 1920. Etter studier og deltakelse i andre verdenskrig i USAs marine arbeidet han først i American Express og senere i Avis der han etter hvert ble CEO. I 1970 utga han boken Up the Organization som havnet på bestselgerlisten. Townsend mente at amerikanske ledere i store organisasjoner og virksomheter i USA de siste to hundre årene hadde brukt den Katolske kirken og Cesars legioner som forbilder for å organisere virksomheter. Med denne utdaterte virksomhetsorganiseringen oppførte ledere i arbeidslivet seg som om de ansatte var uskolerte bønder. Townsend definerte i sin fremstilling også en lang rekke, det han kalte Teori-X-sykdommer, som burde elimineres. Blant disse var budsjetter, som ikke burde lages av toppledelsen, men av de deler av organisasjonen som skulle realisere disse. Strategisk planer var unødvendig papir-søl uten verdi. Personal-, Innkjøps-, Opplærings- og PR-avdelinger m.v. var alle unødvendige og fordyrende funksjoner. Samme gjaldt for ulike typer konsulenter i ledelse og personalbehandling, mente Townsend.

Politikk er også arbeid med mye humorinspirasjon. Antony Rupert Jay er i ettertid mest kjent som medforfatter av TV-seriene «Yes Minister» og «Yes, Prime Minister» som var en stor hit på 1980-tallet og også senere. Før dette skrev han en mye lest bok kalt «Management and Machiavelli» som ble utgitt i 1970. Her viser han hvordan den nye «management-vitenskapen» egentlig er en videreføring av eldre former for styresett. Ved å se på egen virksomhet, i en politisk/historisk sammenheng vil ledere bedre kunne forstå de maktstrukturene som er virksomme. Hans påstand var, at det Machiavelli i sin bok "Fyrsten" skrev om statsledelse i det sekstende århundre, fortsatt ga mening til forklaring av business og management i det tyvende århundre. Ved å bruke Machiavelliske regler på moderne virksomheter som GM, Apple og Microsoft «oppdaget» Jay disse somsvært like selvstendige stater med grenser og diplomater, ortodoksier og ryktespredning m.m. Alt «under» den glatte selskapsoverflaten. For å forstå hvordan selskaper og stater egentlig fungerer må du forstå både psyken og oppførselen til deres ledere. Og dette har ikke forandret seg siden middelalderen, mente Jay. Jan Carlson var inne på noe av det samme i boken «Riv pyramidene» som ble utgitt på norsk i 1985. Jan Carlzon var på den tiden vidt kjent og omtalt som redningsmann for flyselskapet SAS som noen år tidligere virkelig hadde vært i krise. Han møtte denne med helt andre virkemidler enn dagens SAS-ledelse.

Søppelbøtter og uforståelige beslutninger. Har du noen gang følt at det er tilfeldighetene som rår? At beslutninger som blir tatt, og løsninger som blir valgt, fremstår som vanskelig å forklare og å forstå? Da har du kanskje opplevd en situasjon som The Garbage Can Model (Søppelbøtte modellen) forsøker å beskrive. Den norske statsviteren Johan P. Olsen var en av «arkitektene» bak modellen som første gang ble presentert i et seriøst vitenskapelig tidsskrift i 1972 og gjorde Olsen til en av landets mest refererte forskere. Utgangspunktet er at ideene om rasjonelle beslutninger ikke alltid, for ikke å si ofte, ikke passer til virkeligheten, i virksomheters hverdagsliv. Det er litt tilfeldig hvem som faktisk er til stede når en beslutning skal fattes. Det er tilfeldig hvilken kunnskap og erfaring de bringer med seg sett i forhold til de utfordringene de møter. Ofte er ikke problemstillingene helt avklarte. Etter denne modellen blir beslutninger til i møte mellom «strømmer» av uløste problemer, løsninger, deltakere og beslutningssituasjoner. Når kreative eksterne konsulenter i tillegg melder seg på med sine behov for innsalg og inntekter øker innspillene og utfallsrommet. Test modellen neste gang du ikke helt forstår hva som skjer rundt deg. Kanskje er det noen ganger slike «søppelbøtter» der du jobber.

 

Om bulshitjobber, helter, hekser og horer. I 1930 mente økonomen John Maynard Keynes, som hadde sett på produktivitetsutviklingen årene etter første verdenskrig, at normalarbeidstiden ville være 15 timer i uken i år 2000. Denne påstanden om fremtiden ga antropologen David Graeber inspirasjon til en studie av moderne arbeidsliv og det han etter hvert kalte bullshit-jobber og Goons m.m. Disse siste er ansatte som har jobber fordi andre virksomheter man sammenligner seg med, har tilsvarende stillinger. PR-folk, ansatte engasjerte i samfunnskontakt og såkalte lobbyister er med i denne gruppen. Det finnes også andre unyttige ansettelser. Han utga bok om dette i 2018. Hans konklusjon var at når vi i 2018 arbeidet så mye som vi også gjør i dag, skyldes dette ikke at Keynes tok feil. Årsaken er fremveksten av jobber som egentlig er unødvendige og uten mening. Han antydet flere forskjellige typer av slike jobber som alle har stor utbredelse i dagens arbeidsmarked. Boken ble svært populær og inneholder mye utfyllende tankegods for den som vil gjøre egne analyser av dagens arbeidsliv. Ønsker du å tilføre en enda en ny dimensjon til forståelse av persongalleriet rundt deg på jobben kan kanskje organisasjonspsykolog og professoren Paul Moxnes gi deg et bidrag. I 1993 ga han ut boken «Dyproller: Helter, hekser, horer og andre mytologiske roller i organisasjonen» på eget forlag. I 2013 hadde Universitetsforlaget overtatt da samme forfatter ville utgi boken «Organisasjonsmytologi – Eventyrroller i det mellommenneskelige samspill». I disse bøkene presenterer han det han kaller dyproller, etter hvert 12 i tallet. Disse kan man ifølge Moxnes «kjenne igjen» i organisasjonslivet, blant kolleger og i uformelle grupper.